Et lite sukk : Villmarkspurister og utstyrs-sosser

Som friluftsentusiast leser jeg daglig både blogger, innlegg i Facebook-grupper og lignende – og jeg må innrømme at jeg tidvis blir litt frustrert. Jeg ser stadig flere som kommenterer som "Anonym", og det er også tendenser til latterliggjøring når noen deler bilder fra lokale turer i stedet for ekspedisjoner på vidda.

I Norge er vi heldige som har vakker natur overalt. Terskelen for å komme seg ut på tur bør være så lav som mulig – og for mange betyr det å holde seg lokalt. Det kan skyldes helse, jobb eller familiesituasjon. For småbarnsfamilier er det neppe realistisk å dra med barna over Hardangervidda eller på langtur gjennom en nasjonalpark. Da handler det heller om korte, lokale turer i nærmarka, for å gi barna gode naturopplevelser og lære dem hvordan man ferdes sporløst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For et lite barn kan en halvtimes tur opp i skogen med telt, kakao på termos og kanskje en primus og pannekakerøre bli et minne for livet – noe de selv vil videreføre til sine egne barn. Turer derimot, hvor pappa tvang dem over vidda til de nesten stupte av utmattelse, vil ha motsatt effekt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det samme gjelder utstyrsdiskusjoner. Selv om jeg er enig i at godt og lett utstyr påvirker turopplevelsen, er det et faktum at kvalitetsutstyr ofte er dyrt og ikke passer alles lommebok. Det er trist å se hvordan enkelte blir gjort narr av på forum fordi de kjøpte et telt til 2500 kroner som veier 4,5 kilo, i stedet for en ultralett modell til 9000 kroner. Friluftsliv skal ikke være forbeholdt dem med høy inntekt. Alle må begynne et sted. Kanskje er liggeunderlaget og gassbrenneren fra Temu akkurat det som skal til for å komme i gang. Kanskje holder det fint til de første turene. Og om sekken veier to kilo for mye på en nærtur – så er ikke det noen krise. På turer i Femundsmarka eller lignende spiller selvfølgelig vekten en større rolle.

Poenget mitt er at vi som friluftsfolk må bli flinkere til å inkludere dem som ønsker å oppleve naturen – selv om det ikke skjer på vidda, og selv om de ikke har råd til det dyreste utstyret. Inkluder i stedet for å gjøre narr. Del erfaringene dine, gi råd, og oppmuntre – også når helse, økonomi eller familiesituasjon setter begrensninger.

Bruk sunn fornuft når du gir råd om turområder. Bruk vett når du anbefaler utstyr. Spør om erfaring, budsjett, hvor ofte det skal brukes og til hva. I stedet for å kommentere "Haha, lykke til med telt fra Temu", så foreslå heller et telt som passer behovet og budsjettet deres.

For mange har vektbesparelse blitt en mani – også for meg. Jeg sjekker vekta på nytt utstyr først, for jeg vet hvor mye noen kilo betyr i bratt og ulendt terreng. Men for mange er ikke dette relevant. De skal kanskje bare gå en kort tur inn i nærskogen, for å kjenne på stillheten og naturen – noe de kanskje ikke finner hjemme. Alle må starte et sted, og det viktigste vi kan gjøre er å oppmuntre folk til å dra på tur – ikke gjøre narr av dem fordi de ikke vet hvilken gassbrenner som er den letteste, og varmer opp vannet 20 sekunder raskere enn den billigste.

Vi har så mange flotte friluftsmennesker i forumene våre, med til sammen tusenvis av år med erfaring. Tenk om all denne kunnskapen kunne deles på en god måte, slik at folk føler seg velkomne i stedet for avvist når de spør. Da tror jeg mange ville hatt stor glede av det.

Kanskje kjenner du deg igjen i det jeg skriver, kanskje ikke. Uansett håper jeg dette kan være til ettertanke neste gang du ser noen be om råd. Og kanskje er det nettopp du som kan ta deg tid til å gi et skikkelig, varmt og nyttig svar.

PADLETEST KIPARA CHAR 245 PACKRAFT, OG SURPLUS CHEROKEE WHITEWATER 235 PACKRAFT.

Selv om det blåser på Haugalandet, så ble fristelsen til å teste packraftene litt for stor. Jentungen har allerede gledet seg i flere uker, men jeg har ikke vært komfortabel med å slippe henne utpå, uten at jeg har mulighet til å padle etter. Så da min Kipara Char kom i posten idag, så måtte det bli tur,

Vi pakket sekker med padleutstyr i bilen, og fant kjørte til et lokalt vann som jeg tenkte var litt skjermet for vinden. En terori som viste seg ganske raskt å være fullstendig feil, da det blåste motvind hele veien.

På tross av det ble båtene pumpet opp, rigget klar og avgårde gikk det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var stor stas å endelig få padle sin egen packraft, og hun mestret det veldig greit. Sammenlignet med min Kipara, så kunne hennes absolutt trengt en styrefinne under, det hjelper voldsomt på retningsstabiliteten. Jeg tror nok jeg ender med å ettermontere en på hennes.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk også anledning til å teste ut RodRigen med både stangholdere og slukskrin montert på. Det funker over all forventning, stødig og ordentlig. Selv om det er en ganske dyr anordning, så tenker jeg at dette vil gi meg glede i mange år fremover. Lett å demontere, veier lite og lett å henge på sekken i demontert tilstand. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg prøvde lykken, med både dorging med wobbler, og kastefiske med sluk, men fisken var lite bitevillig. Fisking var heller ikke hovedmålet med turen, det var mer å få teste ut utstyret, å la yngste arving få litt padleerfaring før vi evt. skal avgårde på tur. Jeg benyttet idag kortere stenger, med kortere skaft i stangholderene, og det laget mye mindre kluss når stengene skulle løftes ut av holderene.

 Vi padlet oss rundt i vannet, slappet av litt i vikene hvor vinden ikke kom til å gjorde oss kjente med raftene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er viktig at en føler seg trygg, og minstemann klarte seg bedre enn jeg hadde trodd i motvinden. Moro var det også ifølge henne. Packrafting er supert både for voksne å barn, og en fin måte å aktivisere barna på, og i tillegg skape mestringsfølelse.

 

 

Vi padlet oss etterhvert mot en liten kanal som gå imellom dette vannet, og et mye større et. Men fant raskt ut at vi kunne snu å padle tilbake, da det både var bølger og atskillig mer vind i det store vannet.

 

 

Vel tilbake i det minste vannet, gav vi kastefiske noen forsøk til, vi så nok vak helt inne ved land et par plasser, men fisken var ikke bitevillig i det hele tatt. Vi bestemte oss for å avslutte prøveturen å dra til land. Sammenpakningen går ganske raskt. Spesielt ved bruk av elektrisk pumpe for å å tømme raftene fullstendig for luft. 

 

 

 

Til slutt noen ord om Kipara Char'en. Jeg føler jeg har truffet blink både når det gjelder størrelse og valg av packraft. Jeg må nok si at jeg trives best med trekket rullet til siden, og om det drypper litt, så går det helt fint. Char er betydelig mer redningstabil og balansert å padle enn SurPlus Cherokeen. Den har en lengre bakdel som fører til mer oppdrift bak, og dette hjalp også endel på avdriften en opplever i den andre. Setet er av en annen klasse, både hva gjelder innfesting komfort og høyde, en sitter både høyere og mer komfortabelt i Char'en. Åren som fulgte med i pakken er ok, men det er litt klønete når det gjelder justering, og her må en ha skrujern med dersom en ønsker å beholde årta i 4 deler. Jeg tenker denne åra blir erstattet av noe annet etterhvert. 

 

Takk for turen, sees neste gang. 

  

 

 

TEASER : RODRIG CARBON FLEX MOUNTING SYSTEM

Her kommer en liten teaser på hva du får for 3000,-. En karbonstang som veier så godt som ingenting. starportene fra Railblaza, og stangholderene veier totalt sett mye mer enn selve karbonstanga.

Jeg gikk for to stangholdere, da jeg vanligvis troller med to stenger samtidig når jeg fisker. Dere legger kanskje merke til den ekstra starporten i midten, den har jeg kjøpt en universal adapter til.

 

På denne adapteren har jeg tenkt å montere et slukskrin, slik at jeg har lett tilgang til de slukene/wobblerene jeg bruker mest, uten å måtte rote i sekker etc.

Ellers kan det nevnes at Railblaza tilbyt et utall av forskjellige ting man kan feste i starports. det være seg kameraholder, mobilholdere, koppholder, nettbrettholdere or mye, mye mer.

Jeg har litt erfaring med railblaza fra tidligere, da jeg har et universalbord til filletering, eller å skjære agn på ombord i båten. Kvaliteten er super, og det er lett å klikke av å på. alt som settes i starportene har en også mulighet til å låse av, slik at det ikke ramler overbord ved et uhell. 

Nå er det fremdeles slik at packraften denne RodRigen skal monteres på ikke er ankommet enda, så det kommer nok en ny post som viser monteringen, og en liten test første gang dette skal prøves ut.

Til slutt kan jeg legge ved et bilde av disse perforerte fangstposene til Railblaza, veldig smarte til denne type bruk, og de virker veldig solide. Det var alltid et problem når jeg var ute med kajakken, hvor en skulle gjøre av fisken, så de endte på dørken, med fiskegørr og blod overalt. Med disse posene slipper en det, og med tanke på at det er enda mindre plass i packraften enn det var i kajakken, så er dette gull verdt.

 

For å illustrere størrelsen på posen, har jeg lagt Leathermanen min ved siden av.